At livet farer ulikt med oss gjennom de ulike faser er vel ikke noe unormalt i seg selv. Noen motbakker av ulike høyder skal man vel strengt tatt møte. Det er jo disse som gjør oss sterkere. Eller hva?
Selv har, både jeg selv og vi som i meg og kjæresten min, gått gjennom både små motganger og i de skikkelig lange. Livet har gått sin gang rundt oss.
Stort sett anser jeg oss som en helt alminnelig familie, og generelt innenfor det "trauste" og gjennomsnittlige.
Uavhengig av vår alminnlighet har vi møtt på en del utfordringer som en strengt tatt kunne vært foruten. Men nok en gang, det er disse man kommer sterkere ut av.
Her kommer noe skikkelig "rett fra hjertet"!
At man, bare ved å være seg selv og som en alltid har vært, skal oppleve å få hjertet knust av noen som en så på som VENNER er noe jeg gjerne kunne vært foruten! Når man åpner sitt hjerte og alltid har døra åpen, og i tillegg har hjulpet venner gjennom tunge og tøffe tider får en totalt stengt vegg i retur er i drøyeste laget!
Hvordan kan man gå fra å være så til de grader akseptert til totalt ikke å være verdt dritten fra en flue en gang?
Men, voksne mennesker skal jeg vel klare å komme meg over, men det som er mest vondt er at det er barn med i dette bildet. Barn som har en enormt stor plass i våre hjerter.
Med tiden håper jeg at den knuste delen av hjertet vil leges, og at sorgen vil gi slipp.
Heldigvis er vi sammen, mannen min og jeg. Og sammen skal vi klare oss gjennom dette.
